Screen Geography: Indiana Jones vs Jason Bourne

Jump to Comments

I go for geography. I want the audience to know not only which side the good guy’s on and the bad guy’s on, but which side of the screen they’re in, and I want the audience to be able to edit as quickly as they want in a shot that I am loath to cut away from. And that’s been my style with all four of these Indiana Jones pictures. Quick-cutting is very effective in some movies, like the Bourne pictures, but you sacrifice geography when you go for quick-cutting. Which is fine, because audiences get a huge adrenaline rush from a cut every second and a half on The Bourne Ultimatum, and there’s just enough geography for the audience never to be lost.

                        Steven Spielberg (1)

Watch again some of the great action films of all time, “Raiders of the Lost Ark” or “The Road Warrior.” These masterworks of choreography have extended shots that let the viewer actually appreciate the situations unfolding. It seems to me the “Bourne” makers don’t have the skill to put together a well-designed action sequence. They make up for it by splicing shots so quickly that it creates the illusion of intense action. Frankly, it just gives me a headache.

Craig Sikurinec, i en kommentar på robertebert.com. (2)

La oss følge Craig Sikurinecs råd og ta en titt på Steven Spielbergs Raiders of the Lost Ark (1981), den første filmen om Indiana Jones. Etter 1 time og 13 minutter, prøver vår helt Indiana Jones å stjele et fly fra nazistiske arkeologer. Jones blir stoppet av en mekaniker, som han sparker vekk, og de begynner å kjempe. Spielberg viser begynnelsen av slosskampen i et totalbilde (long shot), og klipper så inn på et medium long shot.

Det klippes så til en robust tysk soldat som går ut av brakken sin og oppdager kampen. Den storvokste tyskeren går da bort og en ny runde med slossing begynner.

Her er en video av scenen:

Vi kan også ta et mer kompleks actionsekvens som eksempel, nemlig skyteepisoden i Marions bar i Nepal, som finner sted etter nesten en halvtime. (jeg har ikke tatt med absolutt alle klipp i denne sekvensen, bare dem jeg fant nødvendig for å forklare eksempelet)

Marion blir truet av Major Arnold Toht og følget hans som er på jakt etter egyptisk amulett. Geografien i scenen har blitt etablert flere ganger, ved å klippe ut på totalbilde hver gang nye personer entrer rommet. Utsnittene blir nærmere når scenen dramaet intensifiseres, og konfrontasjonen mellom Marion og Toth når sitt klimaks da Toht truer med en glødende jernstang i et closeup.

  

Vi hører et piskeslag, og den glødene jernstangen blir revet ut av Tohts hender i et medium shot slik at vi forstår at mannen med pisken må stå bak dem. I en insert får vi se at jernstangen havner ved en gardin som tar fyr, og brannen skal bli en ekstra faktor i kampen som kommer. Toth griper Marion mens Indiana Jones dukker opp bak dem med en pistol og sier: ”Let her go”. Vi får så se Toth og Marion i closeup, en av Toths banditter i medium close-up, før det klippes ut til en over-the-shoulder der vi ser hele banden, og en skygge av en mann med maskinpistol som kommer rundt hjørnet.

  

  

Indiana Jones reagerer på skyggen og fyrer av et skudd mot den, og mannen dukker unna. Kaos oppstår, og i to totalbilder får vi se hvor personene flytter seg hen.

  

  

Vår helt må søke tilflukt bak et hjørne, og en skyteduell starter i shot-reverse-shot mønster (selv om Spielberg pussig nok i noen shots har puttet både helt og skurk i samme side av skjermen). Nye situasjoner oppstår, og det klippes da ut til totalbilder for å vise karakterenes posisjon i forhold til hverandre.

 

I denne scenen er klipperytmen hyppigere enn det første eksempelet, utsnittene nærmere, og den involverer flere personer (og dermed mange akser). Slik sett kan den fremstå litt mer kaotisk, men Spielberg prøver bevisst å gi seeren et overblikk over situasjonen ved å orientere om personenes posisjoner ved bruk av oversiktsbilder.

Actionsekvensene i Raiders of the Lost Ark fremstår som om filmskaperen ønsker å la seeren få se hva som foregår på skjermen, og gi dem en forståelse om hvor personene er plassert i forhold til hverandre.

Paul Greengrass’ film The Bourne Ultimatum (2007) tar i bruk en helt annen taktikk enn Raiders. Her prøver man å skape spenning ved å gi publikum en følelse å være midt oppe i handlingen, og dette gjøres ved nære utsnitt og ved en meget kjapp klipperytme. Men Greengrass velger også å forkaste geografien i mange scener for å gi seeren inntrykk av kaos. På grunn av mangel av totalbilder og hyppige aksebrudd greier ikke seeren å orientere seg om hvor personene befinner seg i forhold til hverandre. Her kommer valget av nære utsnitt inn. Hurtig klipperytme gjør ikke nødvendigvis at geografien forkastes, som vi skal se nedenfor.

Å vise snapshots fra denne filmen vil nok ikke si så veldig mye, så jeg poster heller en video. Denne scenen er hentet fra midt i filmen (1t 6m), når Jason Bourne, filmens protagonist, havner i en slåsskamp i Alger i Marokko. Denne slosskampen kan deles opp i to, en del i en stue og en annen del inne på et bad. Det som er forskjellig med disse to delene er at i den siste delen er geografien klar, men ikke i den første.

Sekvensen starter med et imponerende shot av Bourne som hopper gjennom luften, og etterfølges av et nærbilde av protagisten når han lander i stuen. Vi får se reaksjonene til Nicky, en alliert av vår helt, og leiemorderen som jakter Bourne, i to nærbilder. Bourne og leiemorderen begynner å kjempe i en rekke nære utsnitt, før vi etter hvert får servert et kjapt medium shot for å få et minimalt overblikk. Nærmest hele kampen utspilles i små utsnitt, det klippes bare ut til medium shot/halvtotal ved et fåtall anledninger, som da leiemorderen tar et akrobatisk stunt.

  

Flere av bildene er så nære og så korte at man knapt ser hva som foregår, så det blir  et effektfullt lydspor som forteller oss hva som skjer. Aksen brytes mangfoldige ganger, så karakterene hopper fra den ene siden av skjermen til den andre under kampens hete.

 

Da slosskampen forflytter seg inn på et bad skifter stilen over til et mindre kaotisk mønster. I det karakterene entrer rommet får vi et totalbilde, og mange av klippene er halvtotaler der vi ser begge kamphanene i samme bilde. Respekt for aksen overholdes helt frem til Bournes kvelertak, så karakterene befinner seg konsekvent på hver sin side av skjermen for 12 sekunder.

 

Her ser vi viktigheten av totalbilder og konsekvente akser for å gi seeren en følelse av oversikt i geografien.

Raiders of the Lost Ark og The Bourne Ultimatum står som to motpoler når det gjelder å presentere sine actionsekvenser. Mens Raiders er tilbakelent og betraktende, slår Ultimatum deg i ansiktet med sine intense slosskamper.

Nå skal det legges til at Indiana Jones-filmene er bevisst regissert og koreografert etter idealer fra klassisk Hollywood-film. Steven Spielberg tar i bruk mer moderne virkemidler i actionsekvensene i Saving Private Ryan (1998). Her blir vi vitne til ristende, håndholdt kamera, men man tyr ikke til den aggressive klipperytmen som man tar i bruk i The Bourne Ultimatum. Ved vide utsnitt og klassisk kontinuitetsklipping blir geografien i scenen og mellom karakterene er fortsatt klar, selv om bruken av håndholdt gir deg en følelse av ”å være midt oppe i det”. Dette er det den britiske filmviteren Geoff King kaller impact-aesthetic, og Saving Private Ryan var en av katalysatorene for denne trenden i amerikansk filmskaping. The Bourne Ultimatum bygger på tradisjonen om impact-aesthetic, men det er viktig å se forskjell her. Spielberg, som er en regissør av den gamle skolen, ofrer ikke geografien eller kontinuitetssystemet selv om han tar i bruk mer direkte virkemidler som håndholdt kamera og blod på linsen. Greengrass bryter til tider alle regler i sitt ønske om å formidle kaoset som Jason Bourne befinner seg i og hans mangel på oversikt. Når dette går på bekostning av skjermens geografi finner mange det uoversiktelig.

Jan Ingar Grindheim

PS: Denne posten er inspirert av en artikkel på bloggen til David Bordwell, ”Unsteadicam Chronicles”, en meget interessant analyse om ristende kamera og hurtig klipping i Bourne-filmene. Bordwell linket videre til diskusjonen på robertebert.com og intervjuet med Steven Spielberg, som ble utgangspunktet for min post.

(1)http://www.vanityfair.com/culture/features/2008/02/spielberg_qanda200802?currentPage=3

(2) http://rogerebert.suntimes.com/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070816/COMMENTARY/70816001

 

7 Kommentarer

Filed under Film

Tag'er: David Bordwell, Geoff King, impact aesthetic, Indiana Jones, Jason Bourne, Paul Greengrass, Raiders of the Lost Ark, Robert Ebert, screen geography, Steven Spielberg, The Bourne Ultimatum