Hvis du spør en person på gaten om han kan nevne en filmprodusent, er sannsynligheten for at det første navnet som dukker opp er Jerry Bruckheimer. Faktisk er det mulig at denne personen ville kjent igjen en Bruckheimer-produksjon ut ifra hvordan den så ut. Bruckheimer har blitt beskyldt for å være en Kong Midas som angriper kinopublikums intelligens og trommehinner, men han har påvirket actionsjangeren og dens utseende for alltid.
Jerry Bruckheimer begynte sin løpebane som filmprodusent sammen med Don Simpson på starten på 80-tallet. Simpson og Bruckheimer brakte i starten av sin karriere britiske reklame- og musikkvideoregissører, som alle var visuelt sterk, over til Hollywood. Bruckheimer-estetikken startet i Storbritannia, med regissører som Ridley og Tony Scott, Andrian Lyne og Alan Parker.
Lyne og Tony Scott ble hyret inn som regissører på Simpson og Bruckheimers første filmer, og satt en presedens for utseendet i filmene som skulle komme.
Tony Scott og Jeffrey Kimball
Lillebror Scott og hans fotograf Jeffrey Kimball skal ha mesteparten av æren for hvordan ”Brookheimer”-looken utviklet seg til å bli med sitt samarbeid på Top Gun og Beverly Hills Cop 2.
Scott tok i bruk røykfulle sett med én lyskilde, enten bakfra eller fra siden. Han tar i bruk flere kameraer samtidig, slik at de må stå på lengre avstand med telelinser for å unngå å komme i veien for hverandre. Dette flerkamera-oppsettet med lange linser var (og er) også flittig brukt av Tonys storebror Ridley.
Sett fylt med røyk og skygge i Top Gun.
En lyskilde: fra siden (over) eller bakfra (under).
Kimball begynte også å ta filtre flittig ibruk, noe som skulle bli et av varemerkene til en Bruckheimer-produksjon. Fotografen tok ibruk mange egne filtre, malte glassplater som han puttet i matteboxen. Fargene som gikk igjen var brun, oransje, tobakk, en fargepallett som har gått igjen i Bad Boys, The Rock og utallige andre actionfilmer i solfylte locations. De storslåtte utendørsbildene med fargerik himmel ble et av Bruckheimers varemerker. Slike shots er en gjenganger i produsentens tv-show CSI og alle dets spin-off serier.
Eksteriørbilder med fargefilter i Top Gun, velkjent i Bruckheimer-produksjoner.
Kimball Clones
Arbeidet til disse regissørene satte standaren for stilen til Bruckheimer videre. Brukheimer hentet inn nye regissører og fotografer, som oftest fra reklame og musikkvideo-industrien, men utseendet ble det samme.
Det er tydelig at tydelig at filmskaperne som blir hyret inn av Bruckheimer og (frem til 1996) Simpson får klare instruksjoner om hvordan sluttproduktet skal bli. Filmfotograf John Schwartzman samarbeidet med regissør Michael Bay på Bruckheimer-produksjonene The Rock (1996), Armageddon (1998) og Pearl Harbor (2001). Schwartzman gir disse filmene (spesielt på de to første) ett mye mer Kimball-ish utseende enn når han ikke han ikke har Bruckheimer som produsent, som Seabiscuit (2003), Meet the Fockers (2004) og The Bucket List (2007).
John Schwartzman imiterer Jeffrey Kimball i The Rock og Armageddon, mens han går helt andre veier Seabiscuit (Gary Ross, 2003) og Meet the Fockers (Jay Roach, 2004).
Tony Scott velger derimot å tøye grensene enda lengre når han ikke har Bruckheimer som produsent. I Revenge (2000) tar han sammen med Kimball estitikken de la grunnlaget for i Top Gun og Beverly Hills Cop 2 og går så langt at det nesten blir en parodi på seg selv. I de senere årene har Scott eksperimentert med flash frames, doble eksponeringer og frenetisk klippetempo i Man on Fire (2004) og Domino (2005), men måtte dempe dette utrykket når han igjen ble hyret inn av Jerry Bruckheimer for Deja Vu (2006).
Action på samlebånd?
Bruckheimers filmer har vært en av forgangskjempere for det som har blitt kjent som ”MTV-aestetic”. Stemning og visuelle inntrykk har første prioritet, så hver enkelt scene vektlegges mer enn historien som helhet. Tony Scott og Michael Bay har vært og er gode eksempler på dette. Filmene deres har godt driv og et glamorøst utseende, men er til tider platt som en vannpytt.
Jerry Bruckheimer har derimot forandret litt retning de senere år, og produsert filmer med et mer komplisert narrativ, som Pirates of the Caribbian-trilogien. Eller forsøk på mer komplisert narrativ, som National Treasure 1 & 2, en fattig manns versjon av Da Vinchi-koden møter Indiana Jones. Han hyrer også inn regissører som Gore Verbinski og John Turtelaub. Bruckheimers regissører har tidligere fått stempel på seg som ”shooters”, innleid arbeidskraft som skal sikre at sluttproduktet tilfredsstiller produsents ønsker, uten å ha mye kreativ input selv. Tony Scott forteller på filmens kommentarspor at han ble ”sparket” fra Top Gun tre ganger. Bruckheimer har ofte ansatt reklame og musikkvideo-regissører uten tidligere spillefilmerfaring. Verbinski og Turtelaub er derimot instruktører som har flere filmers erfaring før de jobbet med Bruckheimer, og ikke nødvendigvis kjent for sine visuelle kvaliteter (i hvert fall ikke Turtelaub).
Jerry Bruckheimer har nok for alltid satt sitt visuelle merke på actionsjangeren, med å være bevisst av sitt valg av regissører og fotografer. Det er også tydelig at han har hatt klare retningslinjer på hvordan han ønsker sitt sluttprodukt, noe som har gitt filmene hans et klart definert utseende og estetikk.
Jan Ingar Grindheim
2 Kommentarer
10. januar, 2009 at 5:11
Brukheimer, Bruchheimer eller Bruckheimer?
10. januar, 2009 at 5:22
Hehe. Noen skrivefeil hadde sneket seg inn der ja. Men vi snakker selvsagt om Jerry BRUCKheimer.