The protagonist is a wilful being (…) A protagonist’s willpower may be less than that of the biblical Job, but powerful enough to substain desire trough conflict and ultimate take actions that create meaningful and irreversible change.
- Robert McKee, Story, s137
Slik er den klassike hovedpersonen i de fleste filmer, ja de fleste historier som sådan. Helten har klare mål og motiverte handlinger som driver handlingen videre. Men hva med historiene der det ikke er slik?
Her forleden så jeg independent-filmen Smart People (Noam Murro, 2008), som handler om college-professoren Lawrence Wetherhold (Dennis Quaid) og hans dysfunksjonelle familie. Filmens første minutter er viet til en montasje som gir seeren et inntrykk av hvor likegyldig og apatisk Dr. Wetherhold er. Han parkerer på tvers av to felt, har ingen interesse av å lære navn på studentene som møter på hans uengasjerende forelesninger, avviser en student som ønsker rådgivning for å slutte på jobb fem minutter tidligere, og er totalt ute av form når han så småjogger til parkeringsplassen. Lawrence Wetherhold har tilsynelatende få mål i livet.
Det er først når bilen blir tauet vekk pga Lawrence konsekvente feilparkering at handlingen kommer i gang. Han pådrar seg så hjernerystelse når han bryter seg inn på parkeringsselskapets eiendom for å ta ut kofferten sin av bilen. På sykehuset gir legen Janet han forbud mot å kjøre i seks måneder, og dermed flytter Lawrence arbeidsledige adoptivbror inn for å bli hans sjåfør.
I første halvdel av filmen handler ikke Lawrence aktivt, han simpelhelt bare reager på hendelsene og omstendighetene rundt ham. Når bilen blir tauet vekk blir han tvunget til å handle fordi han må ha kofferten sin, Etter hvert som det utvikles et romantisk forhold mellom Lawrence og hans kvinnelige lege, startet dette fordi Jane er svak for ham. Lawrence tar først initiativ ved å si at det hadde vært hyggelig å prate en annen gang når Jane kjører ham hjem. Det er Jane som avtaler tid og sted. Det er etter hvert som alle disse nye elementene kommer inn i Lawrence’ triste liv at han begynner å ta aktive valg på egen hånd.
I narrativ teori skiller man mellom aktive og passive protagonister. I de aller fleste filmer er protagonisten aktiv. Han eller hun har et klart mål som motiverer deres handlinger.
Moderne independentfilmer har ofte mer udefinerte mål, og protagonister blir dermed mer eller mindre passive. Eksempler kan være The Big Lebowski (Joel Coen, 1998) eller Garden State (Zach Braff, 2004). Samtidig er forholder ikke The Dude (James Bridges) i The Big Lebowski, Andrew Largeman (Zach Braff) i Garden State eller Lawrence Wetherhold seg totalt apatiske gjennom hele filmen. Robert McKee forteller videre i sin manusbibel Story:
A story can not be told about a protagonist who doesn’t want anything, who cannot make decisions, whose actions affect no change at any level. (s 317)
Likegyldighet på film: The Dude i The Big Lebowski (over) og Andrew Largeman i Garden State (under).
The Dude lever et (i hans øyne) perfekt liv med slacking og bowling, og forsøker aktivt å komme til denne tilstanden når han blir forvekslet med en millionær med samme navn. Andrew Largeman blir nødt til å dra fra sin tilværelse som mislykket skuespiller i LA og tilbake til hjemtraktene i New Jersey når moren dør. Den passive protagonisten mål og konflikter er ofte også interne (mentale, psykologiske eller følelsesmessige), istedenfor eksterne. Largeman i Garden State ønsker å komme seg ut av den emosjonelle vakuumet han befinner seg i og bearbeide oppveksten han rømte fra. Dr. Lawrence Wetherhold trenger å bryte apatien som har preget ham siden sin kones død, og begynne engasjere seg i menneskene rundt seg, som hans to oversette barn og adoptivbroren han helst vil glemme. Men Largeman og Wetherhold har selvsagt ikke bevisst dette målet i begynnelsen av filmen. Vi som seer ser dette behovet, men de passive protagonistene får først denne innsikten etter hvert som handlingen har gått sin gang, gjerne i filmens klimaks.
Jan Ingar Grindheim
