Prior to (The New Hollywood wave), filmmaking did not evolve stylistically since the 1940’s. You know, you set up the camera, usually with one lens, and you let the actors parade on by. If you had an action scene the camera simply recorded it. The camera did not participate. And what we did, was the French New wave did, was that the camera was set free. You know, just fly out with the character.
- William Friedkin (1)
I 1972 kom Friedkins ”The French Connection” ut og revolusjonerte filmverdenen med sine actionsekvenser. Med sine raske kutt, håndholde bilder og zoominger ble scenen der Gene Hackman kappkjører med et tog en milepæl i verdenshistorien.
Mentaliteten som Friedkin presenterer har satt sittt preg på actionfilm, og er blitt tatt til det ekstreme ytterpunkt de senere år. Paul Greengrass har tatt dette til nye høyder med sine Bourne-filmer, som bevisst ønsker å skape kaos og forvirring ved hjelp av uoversiktelige, håndholdte bilder og kjappe kutt (Jeg tar for meg denne stilen i en tidligere blogpost).
Denne estetikken har til og med påvirket produsentene James Bond-serien. I den siste filmen, Quantum of Solace (Mark Forster, 2008 ), er klipperen av nettopp Bournefilmene leid inn for å sette sammen actionscenene. Resultatet ble slik:
Når jeg så denne filmen på kino satt jeg på første rad, og det var fysisk umulig å forstå noe av det som foregikk. Åpningscenen var bare en strøm av nærbilder av øyne, pistoler, gasspedaler, hjulkapsler og andre bildeler. Jeg måtte bare vente til det kom et sjelden shot med større utsnitt for å få et visst inntrykk hvordan biljakten gikk.
Dette komplette kaos av bilder og lyder er et artistisk valg hos filmskaperne, og er begrunnet med et ønske om å videreformidle den kaotiske følelsen protagonisten opplever til seerne. Men som filmteoretikeren David Bordwell påpeker, at hvis Jason Bourne eller James Bond hadde blitt utsatt for samme sanseinntrykk som seerne, ville dem tapt slåsskampen og totalvraket bilen.
Er det mulig å ivareta filosofien som William Friedkin presenterer uten at filmen blir rot og tull? Biljakten i The French Connection er ikke like kaotisk som dem i Quantum of Solace eller The Bourne Supremacy, selv om den er minst like dynamisk. Hva er det Friedkin gjør annerledes enn Forster og Greengrass?
Regissør av de to siste Batman-filmer, Christoper Nolan, er en mann preget av tidsånden. Samtidig merker man en utvikling fra Batman Begins (2005) til The Dark Knight (2008 ). Batman Begins sine slåsskamper og biljakter var uoversiktelige og kaotiske. Her er et eksempel, når Batman haster tilbake til Wayne Manor for å gi forgiftede Rachel motgift:
1: Rachel og Batman i bilen
2: Batmobilen suser forbi med politiet bak
3: Politimann sier ”Got Him!”
4: Politibil skrenser 5: Politibil 2 skrenser
6: Klipp tilbake til bilen, Rachel gisper
7: Batman er omringet?
8: Batmobilen tar en håndbrekkssladd
9: En politibil forfølger Batman
10: Batman har kommet seg fri! Biljakten er tilbake der vi begynte.
Sekvensen beskrevet ovenfor består av 10 klipp og varer 12 sekunder, noe som gir en average shot length (ASL) på ekstremt korte 1,2 sekunder. Actionsekvensene i Batman Begins har ikke helt fått ut sitt fulle potensial. De er fragmenterte og usammenhengende, og forteller ikke hendelsesforløpet effektivt. Det er ikke så spennende at de to politibilene skrenser inn og sperrer veien, for vi vet ikke hvor de er i forhold til Batmans bil. Da ”veisperringen” blir avslørt i knapt et sekund i bilde 7, varer ikke spenningen lenge, for to sekunder senere biljakten er tilbake til status quo.
Tre år senere kom oppfølgeren The Dark Knight (2008 ), men her er ikke action så rotete. La oss se på et eksempel, en enda mer spektakulær biljakt enn den i forgjengeren. Jeg tenker selvsagt når Harvey Dent, i politiets varetekt, blir overfalt av Jokeren og hans mannskap. Batman i sin Batmobil har nettopp satt en søppelbil ut av spill. Han må nå redde Dent fra Jokeren, som har kjørt opp på siden av fangetransporten med en gigantisk trailer som han skyter fra. La oss ta en titt (NB: ikke alle klipp i denne sekvensen er tatt med):
1: Batman har nettopp knust en søppelbil opp i taket
2: Reaksjonsbilde av Jokeren i sin trailer
3&4: Batman gir full gass for ta igjen Jokeren.
5: Tilbake til fangetransporten
6: Politiman sier ”Come on, come on!”
6: Jokeren tar frem en Bazooka
7: Jokerens point of view
8: Reaksjonsshot politibil: ”Is that a bazooka?”
9: Trailer og fangetransport i samme bilde
10: Trailer kjører i en bil
11: Jokeren kommer ut av balanse
12: Tilbake til Batman (også bilde av Batman bak rattet)
13: Jokeren sikter inn på ny
14: Over the shoulder fra Jokeren
15: Klipp til skrekkslagen Harvey Dent
16: Batman skrur på turboen (også bilde av Batman bak rattet)
17: POV Batman mens bilen letter
18: The Batmobile is airborne!
19: Jokeren fyrer av bazookaen
20 og 21: raketten treffer Batmobilen istedenfor fangetransporten
22: Batmobilen blir går opp i sky av flammer og røyk
23: Fangetransporten skrenser og stopper. Actionsekvensen er nå slutt, og vi går nå over til en scene der Batman skifter fra bil til motorsykkel.
Hva gjør Nolan annerledes? Før det første er denne actionscenen mye mer spennende fortalt enn biljakten i forrige film. Vil Batman rekke frem før Jokeren får fyrt av sin Bazooka?
Hendelsene ovenfor varer 53 sekunder og er fortalt med 35 bilder, noe som gir en ASL på 1,5 sekunder. Så klipperytmen er ikke nevneverdig tregere. Derimot er valg av utsnitt og bevisst klargjøring av scenens geografi annerledes. Det er aldri tvil om hvor fangetransporten og Jokerens trailer er i forhold til hverandre, grundig forklart i bilde 6-9 og 13-14. At vi ikke vet hvor langt unna Batman befinner seg er bevisst tilbakeholding av informasjon. Vil han rekke frem i tide? Når Batmobilen blir truffet av bazookaen klipper Nolan og klipper Lee Smith tilbake til samme shot som vi så Batmobilen hoppe i for å holde screen direction tydelig, for å så klippe ut på en total slik at vi ser omfanget av hendelsen.
Estetisk er denne scenen ganske lik scenen fra Batman Begins. Klipperytmen er rask, kamera er ”set free” (vi hopper med Batmobilen), men det hele fungerer bedre i The Dark Knight. Her er Christopher Nolan mye mer bevisst på å klargjøre hvor bilene befinner seg i forhold til hverandre, og å gjøre det hele forståelig og oversiktelig for seeren. Det samme gjorde Friedkin i sine actionscener. Selv om han tok i bruk dokumentarpregede grep fra den franske nybølgen, betydde det ikke at han samtidig totalt forkastet prinsippene fra det klassiske kontinutetssystemet. En helt annen tilnærmingsmåte enn skaperne av Quantum of Solace eller de to siste Bourne-filmene, som bare pøser på med sanseintrykk i håp om at det skal gi andrenalinrush hos seeren.
Jan Ingar Grindheim
(1) ”In the director’s chair: William Friedkin”, The Guardian, 2008 http://www.guardian.co.uk/film/video/2008/dec/04/william-friedkin-video-interview
3 Kommentarer
27. januar, 2009 at 2:04
Hahaha, konservativt
27. januar, 2009 at 3:59
Anarkist
27. januar, 2009 at 6:22
Konservativt, men fullt forståelig kjære venn=)